Drabantbyene er elsket og hatet.
Er mediebildet av drabantbyene som lite menneskevennlige og fremmedgjørende bymiljøer preget av ungdomskriminalitet riktig, eller er det snarere slik at drabantbyene er velfungerende lokalsamfunn med beboere som trives? Bymuseet inviterer til en utstilling som forsøker å nyansere bildet av drabantbyene.

Drabantbyene er uttrykk for sosialdemokratiske politikeres, planleggeres og arkitekters fremtidstro. De er uttrykk for beboernes ønske om et enklere og mer moderne liv i naturnære omgivelser. Og de er gjenstand for mistro og fordommer. Samtidig er en del av drabantbyområdene i ferd med å få en renessanse.

Utstillingen gir innblikk i noen av idelaene og det samfunnssynet som lå til grunn for drabantbyene fra slutten av 1940-tallet. Medienes dekning av områdene og beboernes egne oppfatninger av hvordan det er å bo i drabantby er et annet tema som behandles.  Publikum inviteres også inn i tre drabantbyhjem fra 1950-, 70- og 2000-tallet - kjernefamilien på Lambertseter (1957), alenemoren Marit og hennes to barn på Ammerud (1975) og familien Sharma på Holmlia (2008). Hjemmene er fiktive, men konstruert ut fra fotografier og intervjuer med drabantbybeboere i de forskjellige periodene.

Utstillingen bygger på nyinnsamlet materiale som private fotografier, dokumentasjons- og områdefoto, gjenstander og  intervjuer med ulike generasjoner drabantbybeboere.

Prosjektet er støttet av OBOS, Sparebankstiftelsen DNBNord og Fritt Ord

Fra utstillingen. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Sist oppdatert 30.07.2009